Neste uke arrangerer årets anti-mobbekampanje ved de fleste av landets skoler. Vel og merke i det minste de som ikke er rammet av streik. Årets tema er “Voksne skaper vennskap sammen, på nett”.
Jeg er en ihuga fan av sunt nettvett, selv pappabloggere kan være det. Jeg har i tillegg jobbet mye med dette temaet tidligere. Blant annet var det jeg som satt og tok imot henvendelser som kom inn til tjenesten slettmeg.no når nettopp sunt nettvett ikke ble utvist. Jeg elsker internett, men jeg har med andre ord fått et veldig godt innblikk i nettets mørke sider.
Jeg tenkte derfor jeg kunne dele litt av mine erfaringer med dere slik at alle foreldre med barn i skolen, foreldre generelt, lærere, både de i streik og de som er på jobb og barn, unge og voksne forøvrig kan få et lite innblikk i hva som kan skje om nettvett ikke utøves.
Det krever erfaring å lære seg godt nettvett. Så våg å la barna prøve seg!
Men obs, slikt noe er ikke sagt i en håndvending, så dette innlegget er laaangt. Ta deg en pause fra stresset, len deg tilbake, og forsyn deg av min visdom.
Dette innlegget er i stor grad basert på foredrag jeg har utarbeidet for alle alderstrinn fra 10 år til 90 (eller gjerne mer). Så kan jo du vurdere, etter å ha lest dette, om et slikt foredrag er noe for noen du kjenner.
Klikk på “Les videre” under for å bli med på min reise i sunt nettvett!
Bevar vettet på nettet!
Et historisk tilbakeblikk
Aller først er det greit med et lite tilbakeblikk. Jeg var russ i -99. På den tiden, da jeg krabbet naken gjennom gågaten i Moss for å sikre meg en tøybit i russelua, var det en person i klassen som hadde mobiltelefon. Den så sånn cirka slik ut:
Helt ærlig kom denne først noen år etter, men de tidligere modellene fins det kun grumsete bilder av, så denne får holde.
Denne telefonen var veldig god. Vi snakker om batterikapasitet som dagens smartmobiler knapt når til knærne på. Men så kunne den kun brukes til 3 nyttige ting. Ringe, sende sms og fungere som vekkerklokke. 4 om du tar med at du kunne spille Snake.
Kort sagt hadde den ikke kamera og det fantes på denne tiden knapt nok noe nett den ville kunne kobles opp mot om den så hadde ønsket. Med andre ord var min russetid en stort sett bekymringsløs affære med mye moro og ingen frykt for hva som kunne havne på Internett til ettertidens spott og spe. Det fins faktisk kun ett bilde av meg fra russetiden som pappa tok 17. mai. Jeg ser utvilsomt sliten ut, men jeg er i det minste påkledd.
Fast forward. I 2011 hadde mye endret seg siden 1999. ISDN hadde like etter årtusenskiftet blitt byttet ut med ADSL, eller bredbånd (ikke noe mer dobling av linjehastighet for å nå forrykende 128 kilobit per sekund). I 2004 startet Facebook opp og i 2007 åpnet de dørene for alle som ville komme inn. Dette endret dramatisk vår holdning til anonymitet på nett.
Plutselig skulle dele av seg seg selv under fullt navn, det har hatt både positive og negative følger.
Men i 2011 kom det kanskje en mye større revolusjon. Da kunne jeg sitte på kontoret mitt og gjøre dette:
Få sekunder senere kunne jeg så laste opp bildet jeg hadde tatt med min flunkende nye kameratelefon rett på nett:
For mange i dag virker dette kanskje litt steinaldersk. Hva er så utrolig med det? For det første er jo skjermbildet tatt av et eldgammelt Facebook-design, for det andre er jo bildet i elendig oppløsning og for det tredje ser mannen i bildet ut som han aldri har tatt en selfie før. Her vil jeg minne om at dette var en revolusjon i 2011, knappe 3 år siden, og da sikter jeg ikke til det å ta selfie.
Da jeg gjorde dette live på presentasjoner den gang gikk det et gisp gjennom salen og publikum kunne ikke tro at det var mulig å laste opp et bilde så fort på nett.
Meg anno 2011.
Det er 3 år siden. For 11 år siden, da jeg var russ, var dette en sinnsyk fremtidsvisjon kun sett i sci-fi filmer og som de lekte såvidt med på MIT og i den nerdete Dagbladet-avdelingen, garantert kalt EDB-staben. Poenget er at denne utviklingen går sinnsykt fort og vi, spesielt nordmenn, elsker å ta den i bruk. Vi har i dag mulighet til å dele livet vårt via et utall ulike tjenester på nett.
Mange muligheter. Og vi bruker dem.
Er dette egentlig så farlig?
Et enkelt googlesøk forteller mer enn du kanskje vil
Misforstå meg ikke. Jeg elsker Internett. Etter videregående dro jeg til Mexico et år. Jeg fikk mange nye venner, men eneste mulighet til å holde kontakten med dem var via telefon, brev eller mail til de få som hadde en epostadresse. Jeg er elendig til å skrive både mail og brev og telefonsamtaler til Mexico ville kostet det meste av studielånet mitt. Og stipendandelen på kjøpet.
Kort sagt. Hadde vi hatt sosiale nettverk på nettet den gang hadde jeg hatt kontakten med mange spennende mennesker som i dag dessverre i kke er et del av livet mitt. For ikke å snakke om gamle klassekamerater.
Men ett av problemene i dag er at vi er ekstremt glade i å dele. Og ved hjelp av et enkelt googlesøk kan en lett få et grundig inntrykk av et menneske en aldri har møtt.
Har du listet opp “Mot i brøstet” som en av interessene dine på Facebook (Okeey, den slags fyr ja. Check!)? Har foreldrene dine ulike bostedadresser (Skilsmissebarn. Check!)? Hvor mye står du egentlig oppført med i skattelistene (Ikke mannen å satse på det der. Check!)? Har du lagt inn en kommentar med et “hemmelig” nick som ikke var så hemmelig likevel (Der fikk jeg litt uønsket innblikk i livet ditt. Check!)?
Du kan finne mye rart om mennesker som har vært litt uforsiktig med bruken av sitt “hemmelige” nick.
Det skal ganske enkelt et enkelt knappe ti minutters googlesøk til for å få ganske god oversikt over en persons liv, før vi engang kjenner denne.
Tenk deg å starte i en ny klasse hvor hele klassen allerede har søkt deg opp på nett og har en formening om hvem du er før du engang har fått sagt hei. Eller om du så begynner i en ny jobb.
Her må en rett og slett være varsom med hva en deler også må en ikke nødvendigvis tro på alt en finner på nett. Kan hende har disse “funnene” på nett helt andre forklaringer. Ikke minst bør en spørre seg om det alltid er nødvendig å gi ut fullt navn på elever som begynner i en ny klasse, eller lærere for den saks skyld.
Det er ikke alt en ønsker å ha på nett
Som oftest er ikke det en finner via Google nødvendigvis så farlig. Men det hender at en er ute på vift og kommer hjem en sen kveld. Kanskje har en akkurat denne kvelden hatt besøk av lillesøster som har lagt igjen treningsbagen sin som hun skal hente dagen etter. Ut av bagen stikker det noe sykt morsomt som en bare må ta på seg før en hopper i senga og roper til det som en dag skal bli din kone “Ta bilde! Ta bilde!” og så “Haha, det bare må ut på nett!”, før en synker sammen av utmattelse.
Neste dag våkner en opp til dette:
Jepp, det er bilde av meg. Den som kanskje var mest irritert over dette bildet var lillesøster. Jeg er særs komfortabel med bildet og har ikke noe problem med å dele det. Men alle er ikke like gale som meg.For noen er slike bilder dødskjipt.
At jeg er komfortabel med å dele det her, i en setting hvor jeg vet hvor det står burde derimot få noen kraftige varselklokker til å ringe. I det jeg har lagt ut bildet her, på en blogg jeg har kontroll over, og med et navn på bildefilen som ikke kan kobles mot meg er i våre dager ingen sikkerhet. Her kunne jeg dratt gjennom åndsverkloven §45c (tar du foredraget får du hele pakka), men på nettet blir denne som oftest møtt av gapskratt.
Problemet er at bilder en kanskje er komfortabel med i èn setting ikke er så gøy i en annen. La meg ta et eksempel:
Mens jeg jobbet i Datatilsynet, før slettmeg.no ble opprettet, kom det en periode inn en rekke henvendelser fra unge kvinner. De hadde det til felles at de hadde blondt hår, blå øyne og hadde publisert helt uskyldige profilbilder på nett. Problemet oppstod da de fant de samme bildene på en nynazistisk nettside under tittelen “Gode eksempler på den ariske rase”. Der ønsket de selvfølgelig ikke at bildene skulle ligge.
Det er et ekstremtilfelle. men det er viktig å ha i mente at bilder du er fornøyd med i en setting ikke er fullt så fornøyelige i en annen. Tenk om en lærer for eksempel kommer inn i et klasserom og ser sine nettbilder klistret opp over tavla? Eller jentene som hadde lagt ut bilder på gode gamle Deiligst.no og som plutselig opplevde å få bildene sine blåst opp og hengt opp på en lokal utstilling hvor mor og far tok turen for å se på høykulturell kunst.
På tide å hvile leseferdighetene litt. Jeg syns denne videoen er råbra her:
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=4YePoCdtKnM]
Noen ganger går det galt
Ingenting av det jeg så langt har vist frem er totalt krise. Ok, det kan gjøre vondt, men mye av dette går over. Slik er det ikke alltid. Da jeg jobbet i slettmeng.no fikk vi inn en sak lignende den under, men jeg har endret litt på navn og bilde som dere kanskje ser:
12 år gamle Ole Morten var dødshappy. Han hadde blitt intervjuet av lokalavisa og kommet på trykk med både navn og bilde i en klassisk enquet:
Noen andre syns også dette var gøy så de tok bildet, scannet det:
For deretter å laste opp bildet på en enkel bildedelingsside:
So far, not so bad. 12 år gamle Ole Morten syns kanskje det til og med var litt stas å se bildet sitt bli lastet opp på denne siden. Han har jo alltid hatt et ønske om å være litt morsom. Han vet trolig ikke engang at bildet ligger der.
Problemet for 12 år gamle Ole Morten oppstår når kommentarfeltet under bildet tas i bruk. Da er ikke dette fullt så morsomt lengre.
For 12 år gamle ole morten var det kjipt å få utseendet sitt omtalt. Men det virkelige problemet oppstod når 12 år gamle Ole Morten fikk telefoner fra ukjente menn som faktisk spurte om han var interessert i litt penis. Og da noen faktisk sendte han is i posten. Og det var ikke få som gjorde det.
For de som la inn kommentarene var dette kanskje max snakk om 5 minutters moro. Max. Og så hoppet de videre til neste bilde. For Ole Morten, et sprell levende barn på 12 år, fortsatte “moroa” mye lengre. Det var ikke før vi fikk kontaktet personen som eide nettsiden og fikk han til å fjerne bildet at det tok slutt. Denne konsekvensen tenkte neppe de som la inn kommentarene over.
Heldigvis gikk det bra denne gangen. Hvis ikke ville Ole Morten hatt et vedvarende problem med gamle griser på tråden. Internett har ingen holdbarhetsdato og de personene som faktisk tar slike personer gir trolig beng i når informasjonen er lagt ut.
Hva skulle så Ole Morten gjort? Skulle han latt vær å stille opp i avisa?
Mitt svar? Absolutt ikke. Det er dødsviktig at Ole Morten tør å stille opp i avisa. Kanskje han en dag representerer elevrådet og har noe viktig å si. Eller kanskje han ønsker å skrive et leserinnlegg om noe som engasjerer han. Jeg skal være forsiktig med å dra dette for langt, men det er et demokratisk prinsipp at Ole Morten tør å stille opp når lokalavisa kommer på besøk.
Hva skal en da gjøre? Det er vanskelig, men likevel ekstremt viktig, å forklare både dem som legger ut disse kommentarene eller som har potensiale til å legge ut slikt, at det er ikke greit. Trolig er de neppe selv klar over konsekvensene av det de gjør. “Det er jo bare for gøy” er en gjenganger.
Det er viktig at en tar dette opp med barn, unge og voksne og påpeker at om en ikke har noe fornuftig å si, så dropp det.
Dessverre er det en økende tendens på nett å skulle publisere mest mulig privat informasjon på nett om andre (her har jeg noen verre foiler, men de sparer jeg til foredrag hvor jeg har kontroll på dem). Det bør en gjerne ta et oppgjør med der en kan.
Ikke minst bør en gi følgende beskjed til de som deler bilder på nett om andre:
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=rht4BFroOjs&w=560&h=315]
Voksne er langt fra bedre enn barna
Mens jeg jobbet hos slettmeg.no var det absolutt ikke barn som tok mest kontakt. Stort sett var det personer i alle aldersgrupper med en liten overvekt av de som var 40+. De absolutt verste tilfellene var det ofte de som var 50+ som kontaktet oss om. Jeg kommer neppe til å glemme den dagen jeg hadde en godt voksen kvinne på kontoret som mellom hikstene forklarte at en ekskjæreste hadde lagt ut en video av henne på Youtube under fullt navn. For å si det slik var ikke dette videoen du ville ha ute på nett.
Vi fikk bort videoen i løpet av noen få timer og neste dag kom den samme kvinnen overlykkelig tilbake med blomster og stor takk. Men hun var langt fra alene om å havne i slike situasjoner. Det kan nesten virke som om jo eldre en blir jo kjipere blir ekskjærestene.
Men et av problemene med oss voksne, her snakker jeg helt ærlig generelt, men jeg sikter egentlig til dere som er hakket eldre enn meg, er at vi er veldig glade i teknologi. Men til forskjell fra ungdommen som har en kjapp læringskurve her, så skynder vi oss opp trappa og tryner så det synger.
For eksempel så vi rundt 2010 at foreldrene gjerne ville på Facebook. De syns dette nye verktøyet var såpass flott at de kjapt begynte å bruke dette som sin foretrukne meldingskanal seg i mellom. Problemet var bare at de ikke helt forstod forskjellen på “vegg” og “privat melding”. Det hadde flere uheldige konsekvenser.
Nei, jeg finner ikke på alt dette her…
Den drøyeste historien jeg har hørt i så måte er fra Norge. En jente, cirka 13 år, fikk mensen for første gang. Moren var så stolt at med en gang datteren dro på skolen kastet hun seg rundt for å fortelle om det til venninnen sin. Hun brukte da selvfølgelig det nye hippe mediet “Facebook” som hun nylig hadde oppdaget. Problemet var selvfølgelig at hun ikke forstod forskjellen mellom “privat melding” og “vegg”. Og at venninnen var moren til en av datterens klassekamerater. Når datteren, lykkelig uvitende, kom frem til skolen ble hun møtt av applaus når hun gikk inn i klasserommet.
For å si det slik, jeg skulle inderlig ønske at vi foreldre kunne få litt opplæring i godt nettvett av barna våre. Vi kan ikke alt kun fordi vi er voksne.
Hva kan en gjøre?
Det fins ingen magisk formel som lærer hverken deg eller barna dine godt nettvett. Det er heller ikke alt på nettet som er livsfarlig. Stort sett hver gang det kommer en inovasjon på nettet blir det flagget i media som den nye store teknologien for sexmisbruk, som skapt for unødvendig å uroe allerede bekymrede foreldre.
Nei, barna dine bruker neppe snapchat for å dele nakenbilder. Mest sannsynlig deler de for det meste dønn kjedelige bilder av maten sin. Og nei SMS brukes ikke primært til sexting, akkurat som IRC ikke var en kanal hvor en primært ble mentalt voldtatt som det ble påstått i media på 90-tallet. Jeg sier ikke at dette ikke kan skje, men da er det ikke teknologien som medfører det, men menneskene som tar den i bruk. Det kan gode holdninger og litt opplæring kunne unngå.
Det aller beste du kan gjøre for å sikre at både du og barna dine får et trygt forhold til ny teknologi er å innvolvere hverandre. Her liker jeg å vise dette vakre bilde på foredragene mine:
Barn og ungdom pleier som oftest å reagere slik på dette tidspunktet:
Det er fordi etter deres erfaring så ender det opp på denne måten når vi voksne tar i bruk ny teknologi:
Samtidig så er det jo ikke til å unngå at det kanskje ikke er toppen av interesselisten å engasjere seg i Minecraft for en som har mer enn nok med å vekke familien, fikse frokost, dra på jobb, sørge for middag, hente og bringe til X antall fritidsaktiviteter og så har kun et par timer til egenpleie på kvelden.
Men det å engasjere seg er utrolig viktig. Som jeg sier til ungdommen. Hvis ikke de voksne blir innvolvert ender de opp med å se og svelge rått filmer som dette:
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=eMrLXXchTbI&w=560&h=315]
Filmen er godt laget, men den er ekstremt farlig å vise for bekymrede foreldre. I verste fall kan de ende opp med å nekte barna tilgang til nett. Å nekte barna tilgang til nett kan være noe av det skumleste en kan gjøre. En bør heller engasjere seg og følge med på hva de faktisk bruker nettet og ny teknologi til. For bruke det vil de uansett, med eller uten vår tillatelse. Da er det bedre å ha litt innblikk i hva de faktisk gjør.
Min egen pappa mener jeg er et glimrende eksempel i så måte. Det var vel på tidlig 90-tallet at han kom hjem med familiens første PC. Min storebror var ikke sen om å få tak i og innstallere dette spillet:
For de som ikke kjenner Leisure Suite Larry så spiller en her karakteren Larry Laffer hvis eneste mål er å ha mest mulig sex med damer. Spillet er humoristisk og svært lite skadelig. Men de kunne umulig min pappa vite. Han hadde da to valg, nekte meg (og forøvrig også min bror) å spille dette potensielt skadelige spillet. Da i full visshet om at vi uansett ville spille det i skjul senere. Eller bli værende, engasjere seg i vårt liv og få innblikk i hva den unge meg faktisk opplevde der foran skjermen. Han valgte det siste.
På den måten kunne han være trygg på at jeg ikke tok noen skade av denne opplevelsen og samtidig gi en forklaring på de delene av spillet som jeg ikke helt var moden nok til å forstå. Han hadde dermed kontroll, uten å måtte utøve myndighet, jeg forstod at jeg kunne støtte meg på han senere om jeg faktisk skulle oppleve noe skjelsettende der foran skjermen, og jeg lærte samtidig tidlig at en kan dø om en har sex uten kondom (en skal ikke kjimse av lærdommen i et godt utviklet humoristisk spill).
Leisure Suite Larry var jo barnemat i forhold til det barn og unge kan oppleve gjennom nettet i dag. For det meste er nettet en velsignelse, men vurder hvordan du har agert ovenfor dine barns nettbruk tidligere. Tror du det er deg de kommer til om de en gang faktisk opplever noe skremmende på nett? Om du har satt myndig føring for bruken er faren stor for at det ikke er deg de kommer til. Hvis svaret er nei bør du kanskje revurdere både hvilke grenser du har satt, men aller mest hvordan du har satt dem.
Husk at nettet er fantastisk, om det brukes riktig. Der er vi alle med på å gi hverandre gode holdninger og fungerer som forbilder både for våre nærmeste og andre. Så får vi se hvordan mine egne barn dømmer en pappablogger en gang i fremtiden.
Kunne du tenke deg enda mer forståelse av sunt nettvett? Eller er dette noe du gjerne vil at andre du kjenner skal lære mer om? Kontakt meg på info@superpapsen.no om et slikt foredrag er noe for din skole, organisasjon, arbeidssted eller lignende!
Nyttige ressurser:
Du Bestemmer (ypperlige filmer og gratis læringsmateriell for elever i både grunnskolen og videregående)
Slettmeg.no
Tryggbruk.no
Korspåhalsen.no